Blücher dommen blir rettskraftig

Påtalemyndighten anker ikke i Blücher saken

Politiadvokat Tor Anders Persen har i ettermiddag informert meg om at "påtalemyndigheten tar frifinnelsen til etterretning, og har ikke anket denne".

Med det kan vi konkludere med at "besittelsesløst gods" er etablert i rettslig praksis for funn ved skipsvrak yngre enn 100 år. Dersom vraket er eldre enn 100 år tilfaller eierskapet staten etter paragraf 14 i kulturminneloven. Dett var en endring som mer elle mindre kom som følge av Rundefunnet på 1970-tallet. Her fikk finnerne av myntlasten etter Ankerendam beholde mesteparten av myntene selv.

Fra SNL:

Av funnet 1972 fikk finnerne 75 %, den norske stat 15 %, den nederlandske stat 10 %; funnet 1973 ble delt likt mellom finnerne og den norske stat.

Rundefunnet i 1972. Foto: NTB Scanpix

Etter Rundefunnet i 1972 ble kulturminneloven endret allerede 2 år senere i 1974. Det ble tilført en bestemmelse under paragraf 12a som ga alle skipsvrak eldre enn 100 år et formelt vern ved at eiendomsretten ble gitt til staten. I 1978 ble ble bestemmelsen flyttet til en egen paragraf 14 under et separat kapittel i loven om skipsfunn og fartøyvern.

Siden den gang har Riksantikvaren forsøkt å verne også vrak som er yngre enn hundre år. I Narvik ble det nedlagt midlertidig verning av panserskipet Norge i Narvik havn under påskudd av paragraf 15 i kulturminneloven. Denne paragrafen omhandler fredning av båter (som flyter) og kunne derfor ikke gjennomføres i praksis. Den "midlertidige" fredningen stod seg allikvel i 15 år og da hadde vraket for lengst passert 100 års regelen i kulturminneloven.

I forbindelse med fredningen av Blücher har Riksantikvaren valgt en annen strategi, der man henviser til paragraf 15 sin mulighet til å verne vraket som "et bygg eller annlegg av nyere tid", spesifikt paragraf 4j som omhandler gravminner og graver. Det er ikke alle som er enig i den kreative tolkningen av kulturminneloven.

Frifinnelsen i den såkalte Blücher saken får neppe innvirkning på Riksantikvarens fredningsiver, men må i det minste sies å være en nesestyver for en lokalpolitiker i Drøbak som gikk til anmeldelse etter å ha sett bilde av en beltespenne på facebook. At den samme type beltespenne fra Blücher har vært i privat eie i over 20 år i Stavern var vist ikke så viktig.

For andre vrak enn Blücher som ikke er omfattet av en særskilt verneprosess eller 100 års regelen, gir dommen derimot konsekvenser som Riksantikvaren neppe ønsker å tenke på.

Det forligger ikke tyveri når gjenstanden er besittelsesløs. I teorien er det antatt at en ting er besittelsesløs når eieren "ikke vet hvor han skal søke etter den". (Andenæs - Formuesforbrytelser 6. utg. s. 13).

Bortsett fra det rent juridiske om besittelsesløst gods, er det mest interessante som fremkom i saken at Saga Shippings eierskap til den gamle vrakporteføljen til Høvding ikke omfatter "stridsmidler" på noen av vrakene. Så kan man spøre seg om omfanget av begrepet stridsmidler. Hva med uniformer og beltespenner for eksempel. Det er forhold som retten ikke har tatt stilling til. Det var heller ikke nødvendig for en frifinnelse i denne aktuelle saken. Så lenge eieren ikke vet hvor den er å finne så er den besittelsesløs. Hvem eieren var eller er blir dermed uinteressant.