Tallene bak CMAS konkurransen i undervannsfoto

"NM i undervannsfoto" fortsetter å slite i oppoverbakke.

Resultater før og etter splash in. Grønn = frafall.

For å ta det mest åpenbare først. Frafallet fra innsendingskokurransen er på nesten 50 prosent. Frafallet er på 43 prosent ved ren matematikk, men fjerner du folk som ikke klarer å hevde seg på resultatlisten så blir det nesten halvparten. Dette kommer jeg tilbake til.

Ingen av det tre beste i innsendingen klarer å forsvare en palleplass i splash in.

Derimot er bunnskiktet det samme før og etter splash in. Rent subjektivt er det tydelig at de med lavest score er folk uten erfaring og adekvat utstyr for å ta knallbilder. Ingen skam i det. Men man blir altså fyll nederst på resultatlisten. Neppe tilfeldig at dette er folk som har tilhørighet til arrangørstedet og derfor synes det var morro å være med uten at kostnaden blir stor.

Fra NDF sin side er det vel også et ønske om flest mulig påmeldte for å kunne dele ut kongepokal.

De som kom best ut av det etter spash in lå allerede å vaket rett under palleplasseringene etter innsendingsdelen av konkuransen. Her har vi folk som har vært med i årevis, har lang erfaring med mye dykking og foto fra store deler av verden. I stor grad har de brukt mye penger, tid og krefter på å bli gode undervannsfotografer. Man ser nesten trenden på bildene i en del kategorier. Det virker som om motivet er bestemt på forhånd. Trolig er lukkertid og blender allerede programmert på Custom 1 før man hopper i havet. ;-)

I midtskiktet fra tiende til femteplass er det små endringer fra innsending til splash-in. De fleste rykker opp på resultatlisten på grunn av frafall fra andre deltakere.

Så er spørsmålet hva som gjør at folk ikke gidder å møte opp til spash in. Hvor er ikke vinneren av konkurransen i 2015 på årets liste for eksempel?

Vi har sett det i alle år og også denne gangen. Påmelding og oppmøte avgjøres i stor grad av de påmeldtes geografiske bosted i forhold til konkurransestedet. Selvsagt er det unntak. Folk som lever og ånder for undervannsbilder er mer tilbøyelig til å reise langt for å forsvare æren, men den trenden er allikevel klar. Er det splash-in i Oslofjorden er det lite med deltakere fra Finnmark for å si det sånn.

En uformell spøreundersøkelse blandt de som var med i innsendingskonkurransen men droppet splash in sammenfaller med observasjonen over. Kostnader i forbindelse med opphold, reise og lengden på reiseveien er hovedforklaringen som folk flest oppgir. Et par oppgir også å ha prioritert bort NM i undervannsfoto grunnet andre typer dykkereiser på samme tidspunkt.

Neste år bør man kanskje sende inn selvangivelsen istedenfor. Tross alt er vel Norges beste undervannsfotograf den som klarer å tjene mest penger på bildene sine...

Fredningsprosessen vedrørende vraket av Tirpitz er avsluttet.

Tirpitz fredningen kansellert

Staten eier vrakrestene

Slagskipet Tirpiz (1939)

I en kronikk av riksantikvar Jørn Holme tidligere i sommer bel det antydet at det ikke var planer om ytterligere vern av skipsvrak etter at vrakrestene etter Blücher ble vernet på vårparten 2016. Noen konkret informasjon om evt avsluttet midlertidig vern av vrakrestene etter Tirpitz var imidlertid ikke mulig å få - noe som ble forklart med saksbehandlingstid og ferieavvikling. Nå har vi midlertid fått bekreftet at fredningen av Tirpitz har blitt skrinlagt.

Årsaken skal blandt annet være at eierforholdet til vrakrestene er annerledes enn tidligere antatt. Det er ikke etterkommer etter Hødvding Skipsopphugging aka SagaShipping som eier Tirpitz vraket men staten selv.

Fra opphevingsvedtaket kan vi lese følgende:

Ny informasjon - statlig eierskap

Direktoratet har underveis i saken avklart at det er staten som har eiendomsretten til de øvrige restene av skipsvraket Tirpitz, jevnfør opprinnelig kontrakt av 11. juli 1947 mellom Direktoratet for fiendtlig Eiendom og Høvd ing AS, kontraktens punkt IV, hvor det heter: «Det forutsettes at Høvding ved kontinuerlig drift hugger opp vraket og fjerner de enkelte deler. Når denne drift stopper opp faller resten av vraket tilbake til Staten, dog tidligst ved utgangen av 1952». Det er i dag Nærings - og fiskeridepartementet som er rette eier til rester av skipsvraket, på vegne av staten.

I forbindelse med straffesaken mot en dykker som hadde fjernet en beltespenne fra Blücher ble det avdekket detaljer fra denne globalkontrakten. Her heter det seg at stridsmidler ikke er en del av salget og at vraket selges til opphugging.

Tirpitz i Kåfjorden, Alta der skipet tilbrakte mesteparten av krigen.

Når det gjeder vrakrestene etter Tirpitz så sitter vi foreløpig igjen med flere spørsmål enn svar når det gjelder konsekvensen av statens eiendomsrett til vrakrestene. Hvis du har rotet bort dokumenter og eierskap i over 65 år og attpåtil praktisert slik at eiendomsretten har tilhørt en annen (i dette tilfelle Saga Shipping AS) sitter juridiske begreper som derelinksjon og besittelsesløst gods ganske nære.

Fra dommen i Blücher saken husker vi følgende tekst:

"Dommen tar ikke uttrykkelig stilling til hva som skal defineres som "stridsmidler" i de opprinnelige salgskontraktene fra Staten. Det antydes at Staten fremdeles eier disse gjenstandene/"stridsmidlene". Saga Shipping AS kan tydeligvis ikke regnes som eier av beltespennen. Slik retten vurderer saken oppfattes beltespennen som hittegods slik jeg tolker det. Retten har ikke tatt stilling til derelinkvering i sin ytterste konsekvens, som feks hvor lenge gjenstanden må ligge på bunnen før de betegnes som eierløse. Snarere er det gjenstandens tilstand og lokalitet som har vært avgjørende."

Gjenstander som man finner ved Tirpitz -  som ikke er rammet av kulturminneloven før om flere tiår i 2039 - vil med andre ord trolig fremdeles kunne regnes som eierløst/besittelsesløs gods...

Må være et klart tilfelle av derelinksjon!

Her vil fint følgende gjelde:

Konkluderende atferd i forbindelse med å praktisert at Saga Shipping AS eier vraket.

Passivitet ved å "glemme" innholdet i globalkontrakten.

Faksimile av Riksantikvarens opphevning av midlertidig fredning.

EspenB

Dykketreff på Haukelifjell

Haukelifjelltreffet 2016

Etter et par år med dykking på den oversvømte gamleveien over Haukelifjell oppstod tanken om å gjøre litt mer ut av dette unike dykkestedet på 979 meter over havet. Den siste helgen i august har du muligheten til å bli med på Norges absolutt høyeste dykketreff!

Ved Nupselva ligger det flere bruer fra den gamle veien over Haukelifjell.

PROGRAM

Fredag 26 august

Vi samles på helgens overnattingssted som er en velutstyrt luksushytte på Øyfjell i Vinje kommune. Her er det mulighet for et bad i stampen eller et slag biljard mens vi sosialiserer og blir bedre kjent med nye fjes. Dersom det er ønskelig er det mulighet for en uformell video-under-vann prat for de som trenger gode råd og tips.

Lørdag 27 august

Avreise til Haukelifjell på morgenen for et eller to dykk på den gamle veien over fjellet. Det er ca 1 time å kjøre fra overnattingsstedet til vi er på 979 meters høyde rett på fylkesgrensen mellom Telemark og Hordaland. Det anbefales å gjøre førstedykket på bruene over Nupselva og området rundt. Andredykket kan gjøres i nærheten av Ulevå setra på østsiden av Ulevåvatnet der det er flere bruer bla en i tre. Dykkedybden er beskjeden og er sjeldent dypere enn 5 meter. Dykker du med D12 kan du sannsynligvis gjøre begge dykkende på et flaskesett. En DPV aka undervannsscooter er ideelt å bruke siden man da kan forflytte seg enkelt rundt i vannet. Det er ingen mulighet for luftfylling på stedet så du må ha med nok gass til begge dykkene.

Mellom dykkene kan man lunsje på Haukeliseter fjellstue som bare er et par minutters kjøretid fra dykkestedene (5 km avstand). Etter dykking blir det retur til overnattingshytta i Øyfjell for felles middag og hygge ut over kvelden.

Søndag 28 august

Frokost og hjemreise. Dersom det er ønskelig kan vi kjøre en omvei å dykke på vraket Fyresdølen som ligger i enden av Fyresvatnet. Dette er et enkelt vrakdykk i ferskvann fra 0 til 10 meters dybde.

PÅMELDING OG BETALING

Pris for overnatting på hytta er satt til kroner 500,- per person for helgen. Dette innkluderer et greit utvalg drikkevarer under treffet. I tillegg kommer det en felles matspleis der opplegget avhenger litt av hvor mange vi blir. Førstemann til mølla prinsippet gjelder, men det er stor overnattingskapasitet på hytten så det blir nok ikke fullbooket med det første.

Påmelding gjøres ved å innbetale kroner 500,- til konto 2670.13.21080 og sende en epost til espen-b@online.no. Dersom du ønsker å dele rom med andre deltakere kan du opplyse om dette.

Kjøretider til Øyfjell i Vinje:

Oslo -> Øyfjell = 2 timer og 45 minutter (200 km)

Bergen -> Øyfjell = 3 timer og 45 minutter (265 km)

Stavanger -> Øyfjell = 4 timer (270 km)

Kristiansand -> Øyfjell = 3 timer (220 km)

Arendal -> Øyfjell = 2 timer og 40 minutter (180 km)

Larvik -> Øyfjell = 2 timer og 15 minutter (150 km)

Video fra Haukelifjell

Video fra Fyresdølen

EB2016

Larvikittbrudd i Mørje

Et dykk ned i Norges nasjonalbergart

Tekst og foto: Espen Braathen

I Tyskland er dykking i vannfylte steinbrudd big business. Også svenskene har sitt dykkbare Vagnhärads kalkbrudd et stykke fra Stockholm. Da jeg fikk øynene opp for et vannfylt steinbrudd noen få km fra mitt bosted i Porsgrunn var saken biff. Her skal det dykkes!

Larvikitt

Området rundt Tveidalen i Larvik er lokalitet for det som er den største uthenting av bergarten larvikitt i Norge. Her har det blitt drevet omfattende bergverksvirksomhet i 100 år og det skal godt gjøres å finne en inntakt fjelltopp. Larvikitten ble i 2008 kåret til Norges nasjonalbergart og preger alt fra bygninger til benkeplater over hele verden.

Rett over fylkesgrensen til Telemark ligger Mørje-området der Blue Pearl AS drev larvikittbrudd frem til ca 2008/09. Det største bruddstedet ligger ved Sagåsen og her har man saget ut steinblokker langt dypere enn det som er naturlig bakkenivå. I løpet av de årene som har gått siden driften av bruddet ble stanset har bruddgropen langsomt blitt fylt opp med vann.

Med bare et fåtalls historiske bilder fra før vannfyllingen å forholde oss til var vi ganske ukjente med hva vi ville finne når vi hoppet uti for å dykke i Sagåsen-bruddet. Når vi vet at moderne bergverksvirksomhet normalt benytter en pallehøyde på 10 meter ga det ihvertfall en indikasjon på minimumsdypden.

25 meter

Overraskelsen ble derfor stor da vi etter noen minutters nedstigning plutselig befant oss på 25 meters dyp! Dessverre var sikten på maks to meter på det dypeste. Det var et brunt og humuspreget vann som praktisk talt absorberte nesten alt lyset fra lyktene våre.

Etter to dykk har vi fått en brukbar oversikt over dykkestedet. Langs den norvestlige veggen finner man en del elkabler, et par industritrapper og en stige samt noen kompressorslanger. Langs den sørvestlige veggen finner man ytterligere et par industritrapper. Disse er plassert oppe på noen steinblokker hvor man kan svømme igjennom en passasje. På fem til ti meters nivået finner man en masse trykkrør og slanger, samt pumpeutstyr og en del elektriske kabler. De to andre sidene har færre etterlatenskaper og bunnen langs den nordøstlige veggen preges av et stor haug med vrakstein langs hele lengden.

Dårlig sikt

Det var skikkelig gøy å få dykke på det som trolig var et jomfruelig sted. Siktforholdene, som på høsten 2015 varierte med dybden fra dårlig til elendig, var derimot med på å legge en liten demper på opplevelsen. Dette er et mørkt og kaldt sted som kun anbefales for rutinerte dykkere. Det er fremdeles mulighet for ytterligere nivåstigning på vannet i bruddet. Som du se på bildet er blant annet maskinhuset på kranen i ferd med å forsvinne under overflaten og det vil kunne tilføre flere detaljer som man kan se på under et dykk.

Lokasjon

Tidligere Blue Pearl AS sitt brudd i Sagåsen, Mørje, Porsgunn I skrivende stund er det mulig å kjøre helt ned til vannkanten dersom du har en litt større bil av typen SUV eller pickup. Dersom det ikke er mulig må man frakte utstyret opp og ned en ca 100 meter lang bakke. GPS posisjon: 59°2'38.1"N 9°49'43.2"E (WGS84) .

Kart: Gule sider

Video

Link til You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=c3sVbI3KF7E

Etterord

Etter en artikkel i lokalavisen Varden ble jeg raskt oppringt av daglig leder i Lundhs AS som kjøpte opp området til Blue Pearl etter nedleggelsen. På tross av ingen drift i området på minst 6-7 år var vedkommende lite fornøyd med dykkingen. I løpet av vinteren 2016 ble det innstallert en større pumpe i bruddet for å tømme det for vann. Resultatet ble at vannstanden sank med anslagsvis 15 meter etter noen få månender. Per i dag er med andre ord stedet ikke spesielt velegnet for dykking.

I mars 2016 var vannstanden betraktelig redusert i Blue pearl bruddet.

Lundhs AS innstallerte i løpet av vinteren 2016 en kraftig pumpe for å tømme bruddet for vann.

I mai 2016 var det ikke mye vann igjen i Sagåsen dagbruddet.

EB2016

Bidrag - Boot 2017

Har du lyst til å gi et frivillig bidrag?

Reportasjen fra den årlige Boot-messen i Düsseldorf har lenge vært kjernen til denne bloggen. Med over 600 lesere på de mest populære temaene synes jeg også at det har vært en stor suksess. Bladet Dykking feks hadde en sirkulasjon på 4500 blader.

Samtidig er det slik at det å reise på messeturer til utlandet for å lage reportasje er en stor kostnad.

Hvis du føler at Scubatronix sin messereportasjer er verdt å lese kan du nå gi et økonomisk bidrag til reportasjeturen til Boot i januar 2017.

Gir du et bidrag på kroner 100,- vil du få et personlig takkekort tilsendt i posten fra messen i januar 2017. I tillegg vil du få navnet ditt nevnt på bloggen i forbindelse med en nyhetssak.

Dersom uhellet skulle være ute og messereportasjen av en eller annen grunn ikke skulle bli gjennomført som planlagt vil bidragene bli returnert i sin helhet til giveren innen utgangen av januar 2017.

Gi kroner 100,- til konto nr 2670 42 72072 hvis du vil bidra.

Test av Scubapro Nova 700

Scubapro Nova 700 - Backup eller hovedlykt?

Tekst og foto: Espen Braathen

En stavlykt med tre stk c-celler har lenge vært standard backuplykt på riggen til tekniske dykkere. De seneste årene har det kommet dusinvis av varianter på markedet beregnet på dykkere på alle nivåer. I denne testen skal vi finne ut om Scubapro har funnet opp kruttet på nytt.

ScubaPro Nova 700 lykt.

Nova 700 er produsert i eloksert aluminium med et vribart lyktehode for å slå lykten av eller på. Dette er et materialvalg som er utsatt for slitasjemerker ved bruk så Scubapro har pyntet på lykta med en kraftig støtabsorberende gummi-ring ytterst på lykte-hodet. Tilsvarende er det en gummidetalj bakerst på lykten. På bakenden finner vi et festepunkt for en boltsnap og en overtrykksventil. Sistnevnte er ikke vanlig på slike stavlykter og hensikten er at evt gasser fra et defekt batteri skal kunne slippe ut av lykten.

På bakenden av lykten finner vi feste for boltsnap og en overtrykksventil.

De tekniske spesifikasjonene er imponerende på papiret. Siste generasjon CREE XM-L2 LED leverer opp til 700 lumen og brenntiden er oppgitt til maksimalt 10 timer. Antall lux oppgies til maks 10500 (lux = lumen / areal av spot). Dybdebegrensningen på 300 meter burde holde for de fleste!

Når det gjelder praktisk bruk så ble jeg regelrett kastet uti det da HID-pæren i hovedlykten tok kvelden (bokstavelig talt) på høstens første skikkelige nattdykk. Da ble Nova 700 plutselig hovedlykt på hele dykket. Umiddelbart så får man følelsen av lysmengden er helt ok for et nattdykk. Revolusjonen i LED-teknologien de siste årene har gitt fantastisk med lys for en billig penge! Da jeg begynte å dykke tidlig på 2000-taller var det en halogenlykt med en brøkdel av Novaens lysutbytte man fikk for de samme pengene.

LED-emitter.

Lysstrålen fra Nova 700 har en definert senterspot, og en veldig stor og godt opplyst strålekrans rundt senter. Det gjør at man kan også studere ting som ikke befinner seg i senter av lyskjeglen uten å bevege på lykten. Samtidig er det ufordelaktig i grumsete vann. Sammenliknet med referanselykten Halcyon HP Scout er senterspoten på Nova 700-lykten omtrent fire ganger så stor. I de tekniske dataene er fargetemperaturen på lykten oppgitt til 6000 grader Kelvin. Det forklarer at lyset fra Nova-lykten fremstår med en mer varmgul glød enn de fleste andre dykkerlykter enten de er basert på LED- eller tradisjonell HID-teknologi. Disse har som regel et mer blåhvitt lys. Selv om senterspoten er varmgul fremstår strålekransen på Nova-lykten som mer blåhvitt. Dette er kanskje smak og behag, men er viktig å være klar over. For meg ble det litt krasj når man får opplevelsen av forskjellig fargetemperatur i det samme lyset.

Med en lysfluks på opp til 700 lumen forbruker LED-modulen nesten 7 watt. Det er ganske mye. Alkaliske batterier er dårlige på å levere høy effekt og konsekvensen av det vil man oppleve. Den teoretiske maksimale brenntiden på 10 timer er kun av akademisk interesse. I virkeligheten vil lysstyrken synke ganske dramatisk etter en times brukstid (NiMH batteri). Herfra går det bratt nedover og de siste timene er det bare en tidel av lyset igjen! Når vi allikevel får en brukbart lysstyrke etter utladningskneika så skyldes det ganske enkelt at synssansen vår reagerer logaritmisk. Følgelig vil vi ikke oppleve en halvering av lux-verdien som en halvering av lyset.

Skal du ha maksimalt med lys fra Nova 700 må du bytte batterier etter hvert eneste dykk. Det kan bli i overkant dyrt med alkaliske engangsbatterier. Løsningen er å bruke oppladbare NiMH-batterier (nikkel-metal hydrid). Tradisjonelt har man advart mot å bruke denne typen batterier til kriske backup-lykter pga høy selvutladning, men moderne «ready-to-use» oppladbare batterier kan ligge i et år uten miste mer enn 20-25% av ladningen. Til daglig bruk i åpent vann er det uansett ikke noe problem. En annen fordel ved å bruke NiMH-batterier er at de kan levere vesentlig høyere strøm under utladning, og som tabellen under viser gir det seg også utslag i høyere lysstyrke.

Batteri (3x): Lux på ca 1 meters avstand:

Nyoppladet NiMH-batteri (4500 mAh) 16500 lux

Duracell Ultra Power alkalisk (ny) 13300 lux

Utladet alkalisk (1,2 volt cellespenning) 3100 lux

Scubapro lager også en oppladbar utgave av denne lampen med betegnelsen 700R (rechargeable). Denne lampen bruker den samme LED-modulen, men drives av et oppladbart 18650 lithium-ion batteri. Denne varianten fremstår som mer stuttkjukk, men har omtrent samme hovedbrenntiden – litt avhengig av hva slags kapasitet det er på batteriet man bruker.

Nova 700 Rechargeable lykten bruker et 18650 batteri.

Nova 700 er en slags storebror til Nova 230 lykten som kom på markedet for 5-6 år siden. Jeg vil tro at brukererfaringene fra denne lykten også kan gjøres gjeldene for den oppdaterte utgaven. En svaket er at aluminiumskroppen har en tendens til å korrodere dersom det samler seg opp salt mellom lyktehodet og lyktekroppen. Det er derfor viktig å smøre opp og rense o-ringene regelmessig for å hindre at saltvannet korroderer på tetteflatene.

Tecxus 4500 mAh batteri.

Konklusjon

I praktisk bruk møter Scubapro Nova 700-lykten naturlovene når det gjelder forholdet mellom batterieffekt og strøm. Det gjelder forsåvidt også andre typer tilsvarende lykter som serverer massevis av lumen i en pakke med begrenset batterikapasitet. Oppladbare NiMH-batterier er en forutsetning for å få maksimal glede av denne lykten på daglig basis. Men det tilfører flere hundre kroner til totalprisen. For eksempel kan man velge Tecxus 4500 mAh NiMH C-cell. På tross av det får man en lykt som gir deg med et begrenset budsjett bra med lys selv til nattdykking. Du får ikke regulerbar lysstyrke eller indikatorer for batteristatus, men lykter med denne typen finesser koster uansett vesentlig mer. Er du på jakt etter en ren backuplykt så finnes det mange alternativer som prioriterer lengre brenntid fremfor et høyt lumentall. Lykten har en varmhvit fargetone som blir et valg etter smak og behag.

Oppdatering

Siden testen ble gjennomført i 2015 har Scubapro oppgradert lykten med en ny LED modul og gitt den betegnelsen Nova 720. I tillegg er det mulig å velge mellom to trinn på lysstyrken. Lykten er ellers identisk med Nova 700 - en lampe som muligens har den beste produkt-kvaliteten jeg har sett på denne typen stavlykter.

Hva skjer med Dykking?

Bladet som forsvant [Rant]

Det er på mange måter noe håndfast over et trykt tidsskrift som ikke kan erstattes av elektroniske løsninger på skjerm enten det er i form av et nedlastbart magasin eller i form av en nettside,  blogg eller nyhetsside.

Samtidig er det slik at et trykt hobbyblad ikke kan konkurrere når det gjelder nyhetsformidling o.l. I dag har praktisk talt alle med seg smarttlf i lommen. Og dermed tilgjengelig for nyhetsoppdateringer 24/7. Avisdøden på papir henger bokstavelig talt omtrent sammen med at kundene havner på kirkegården. Og ikke blir erstattet.

I tillegg er media avhengig av annonsekroner for å få økonomien til å gå rundt. Det finnes gratisblader o.l., men knapt noen blader som er fritt for annonser. Det eneste jeg vet om i farten er tidsskrifter av typen Consumer Reports (US) som ikke tar i mot annonsekroner for å bevare sin uavhengighet. Produkter som testes kjøpes i tillegg inn for egne kroner, fremfor å basere seg på utlån fra respektive produsenter og levrandører. Kun på denne måten bevares enn 100% troverdighet. Dette var en liten side-rant på siden av temaet i denne postingen, men jeg har selv ti års erfaring fra norske HiFi-magasiner på 90-tallet.

I et presset marked med både annonsekroner og lesere på vandring til nye løsninger er det kanskje ikke så rart at en del smale hobbyblader har forsvunnet. Danskenes blad DYK og den svenske varianten gikk konkurs for flere år siden. Dette hadde vistnok delvis en sammenheng med stor satsningen på coffetable tidsskriftet DIVE THE WORLD som i en periode ekspnaderte voldsomt. Dette var et blad med minimalt med tekst og dessto større glanset bildebruk. På kort tid satset man både på en økt utgivelsesfrekvens (det begynte med 4 utgaver i året) og parallele utgivelser på både tysk og engelsk. Det førte tilslutt til at hele DYK emperiet raste sammen.

"Hvor blir det av Dykking?" har vært et gjennomgangstema på nyhetsgrupper og utstyrsgrupper på Facebook det siste halvåret. Svaret er at det er det ingen som vet. Ihvertfall ikke mer enn en person. Både innholdsleverandører og annonsører holdes i et mørke sammen med kundene som har betalt sine abonnementer. Og ikke fått levert den betalte varen. Vi kan være ganske sikre på at utgiveren av Dykking er klar over debatten rundt de manglende utgivelsene.

Bladets hjemmeside har ikke blitt oppdatert i 2016.

Allerede sommeren 2015 var det klart at den annonserte utgivelsestakten ikke kunne gjennomføres. Høsten 2015 ble forsinkelsene enda tydeligere. Utgivelse nr 6/2015 kom tilslutt på vårparten i 2016. Så langt i år har ikke en eneste 2016 utgivelse av bladet sett dagens lys.

Jeg har forståelse for at Dykkings utgivelse praktisk talt er et enmannsprosjekt. Konsekvensen er at det er veldig sårbart. Jeg har også forståelse for at sykdom og personlige forhold kan gjøre det umulig å få enmannsprosjektet til å gå rundt. Men isåfall bør man kanskje være flinkere til å innformere kundene - både lesere og annønsører - om problemene som hindrer en planlagt utgivelsesfrekvens.

Istedenfor blir man møtt av en mur av tauset, halvsannheter i "ting-tar-tid"-ledere og direkte pølsevev om tingenes tilstand. I midten av mai 2016 ble jeg fortalt at utgivelse nr 1/2016 var i ferd med å gå ut til abonnementene i posten. Vi skriver nå snart juli 2016 og ikke en eneste utgivelse har sett dagens lys i år.

Utgivelsesplanen for 2016 har bokstavelig talt sprukket.

Det siste halvåret har redaktøren tatt seg tid til både 14 dagers gruppereise til Japan, 9-dagers promotering av et dykkesenter på Boot messen i Düsseldorf og en serie med både Kronemanet, nakensneglesafarier og foto-shoot-outs på Gulen. Men altså ikke tatt seg tid til å lage blad slik som lovet.

Det er kanskje på tide med både en forklaring og en unnskyldning som holder vann?