Boot 2016 Easydive

Easydive Boot 2016

Universale undervannshus for DSLR/speilrefleks, video og mirrorless

Den italienske produsenten Easydive var på plass med sine universale undervannshus for en rekke modeller fra Canon, Nikon, Sony og Panasonic GH4. Istedenfor mekaniske overføringer bruker Easydive sine "universalhus" I.R. og/eller WiFi signaler til å fjernstyre kameraene fra en standard blokk med knapper på høyre håndtak. En kameraspesifikk kontroller må imidlertid byttes dersom du skal svitsje kamera i universalhuset. På zoom objektiver får man levert zoom gear. Easydive hadde også er par nye videolamper på programmet, med henholdsvis 4000 og 13000 lumen. Fargegjengivelsesindeksen CRI er oppgitt til 90.

Easydive på Boot 2016.

Videosystem.

Videolamper og blitzer.

Videofilming med systemkamera.

Viewfinder.

Revolution 13000 og 4000 videolamper.

Easydive LEO 3 Wi universalundervannshus med GH4.

Easydive LEO 3 Wi universalundervannshus.

Easydive LEO 3 Wi universalundervannshus med GH4.

Videoløsning fra Easydive.

Carbonman is back!

Beltespenne til besvær

Spenne fra Blücher x2

Bilde #1 fra Blücher samlingen til Sjøhistorisk magasin i Stavern:

Bilde 2 er en crop fra bildet over:

Bilde 3 er beltspennen som ble fjernet fra Blücher i 2014:

For meg ser det ut som den samme typen spenne.

I 1994: Nobody cares.

I 2014: Full tiltale og forelegg på 15 000 kroner ilegges, noe som fører til en halv dags sak i tingrettem.

Frikjent i Blücher saken

Dom fra Follo tingrett den 16.02.2016

Frikjent for tyveri

MERK: Referat fra tingrettens behandling finner du her: http://scubatronix.blogspot.no/2016/02/tingretten-behandler-tyveri-fra-blucher.html 

"Etter bevisførselen i retten har retten kommet til at den aktuelle beltespennen ikke kan sies å ha vært i noens besittelse, slik den lå overgrodd og skjult i mudderet på bunnen av Oslofjorden et stykke vekk fra vraket."

"Spørsmålet om eierforholdet til beltespennen er ikke opplagt. Slik retten ser det, kan ikke Saga Shipping AS regnes som eier av den."

"Retten er enig med aktor i at mye taler for at staten må regnes som eier av beltespennen, men tar ikke uttrykkelig stilling til dette, gitt den begrensede bevisførselen og at det ikke er nødvendig for resultatet."

"Slik det framgår over, blir tiltalte å frifinne for overtredelse av straffeloven (1902) #257. Dommen er enstemmig."

Kommentar

Dommen tar ikke uttrykkelig stilling til hva som skal defineres som "stridsmidler" i de opprinnelige salgskontraktene fra Staten. Det antydes at Staten fremdeles eier disse gjenstandene/"stridsmidlene". Saga Shipping AS kan tydeligvis ikke regnes som eier av beltespennen. Slik retten vurderer saken oppfattes beltespennen som hittegods slik jeg tolker det. Retten har ikke tatt stilling til derelinkvering i sin ytterste konsekvens, som feks hvor lenge gjenstanden må ligge på bunnen før de betegnes som eierløse. Snarere er det gjenstandens tilstand og lokalitet som har vært avgjørende.

Gjenstander som man finner rundt eller på vrak (?) som ikke er rammet av kulturminneloven vil med andre ord kunne betegnes som eierløs/besittelsesløs i gitte sammenhenger.

Boot 2016 Intro

Boot 2016

Verdens største vannsportmesse

Boot-messen arrangeres hvert år i den tyske byen Düsseldorf og reklamerer med at de er verdens største vannsportmesse. Det kan sikkert stemme da messeområdet er gigantisk og dekker alt fra kajakker til lystbåter. Denne uken i januar samles også sportsdykkerindustrien i en egen 20 000 kvadratmeter store messehall. Her finner vi utstyrsprodusenter, reisemål og en mengde utsalg som tilbyr alt dykkeren trenger fra topp til tå.

I utganspunktet hadde jeg beregnet tre dager på årets Boot-messe, men et plutselig dødsfall i familien medførte en hurtig ombooking av reisen for å rekke hjem til begravelsen. Dermed ble det bare to dager på messen og jeg fikk nesten ikke sett en eneste båt. Men den enorme hall 3 med dykking ble som vanlig trålet på kryss og tvers.

Boot sin dykkeravdeling har flere tanker hvor man kan prøvedykke.

Dykketank.

Den største dykketanken.

Det tyske magasinet Unterwasser er på plass.

Oversiktsbilde I

Oversiktsbilde II

Flaskesett klar til å bæres ut i bilen...

Jeg vurderer sterkt å selge eneboligen og bli sjøsame på heltid. Produsenten hadde også en enda større husbåt på utstilling.

Den finske produsenten Suunto har i mange år vært store på dykkecomputere.

Diverse Hans Hass effekter var til salgs.

Vegar Sandvik fra TSDU (Teknisk Sports Dykker Utdanning) i Bergen studerer de siste nyheten fra DPV-produsenten Bonex Exploration Systeme.

Dobbeltsett og stager klar for kundene på standen til BTS-EU.

Redningsdykker

Redningsdykking.

Den skal tidlig krøkes som god dykker skal bli.

Lars fra Fotografit sneik seg rundt med sin egen utstilling i kofferten. Her med Boot-messens eneste fungerende prototype på Symbiosis kombinerte blitz og LED-lys.

Krinner er på plass med sine nitrox blendere.

PADI feirer 50 år som utdanningsorganisasjon.

Jubilanter

Utdanningsorganisasjone PADI feirer 50 år med dykkerkurser i år. En annen jubilant på Boot var kompressorprodusenten Bauer som har holdt på med å fylle trykkluftsflasker i hele 70 år. Spørsmålet om hva som kom først av dykkerkurs og dykkeflasker burde dermed være besvart! Også det italienske firmaet Cressi feirer 70 år siden de ble verdens første dykkeutstyrsprodusent i 1946.

Kompressorprodusenten Bauer feirer 70-år. Gevinstspill. Vant vi noe? Neida...

Bauer har laget dykkerkompressorer i 70 år,

En jubileumsbag ble gitt ut til heldige vinnere av en konkurranse.

Tingretten behandler påstått tyveri fra Blücher

Påtalemyndigheten vs teknisk dykker

Tingrettens behandling av beltespenne fjernet fra vraket av Blücher

8 februar 2016 – Follo tingrett, rettssal 5

Jeg anbefaler at du leser Til tingretten for påstått vrakplyndring på Blücher og innsendt høringsuttalelse på Riksantikvarens fredningsforslag før du fortsetter med å lese denne bloggposten.

Follo tingrett.

Saken omhandler et påstått tyveri av en beltespenne fra vraket av den tyske krysseren Blücher som ligger på bunnen av Drøbaksundet.

I retten møtte aktor, den tiltalte med sin forsvarer, fagdommer og to lekdommere. Det ble ført et vitne; Dag Walther Ammerud fra Stavern som er majoritetsaksjonær i selskapet Saga Shipping AS.

Undertegnede var eneste tilhører i salen.

Beltespenne

De rent faktiske forholdene bestrides ikke. Den 28 eller 29 juni 2013 dykket den tiltalte på vraket av Blücher. På bunnen ved siden av vraket omtrent i nærheten av offisersmessen fikk den tiltale øye på en korrokdert klump som han først tok bilder av og deretter plukket opp. Den tiltale oppdaget da noen som liknet på en beltespenne. Motivet for å plukke med seg gjenstanden ble noe vagt forklart. (Ofte kan det være et ønske om suvernirer eller ønske om å avdekke historiske ting fra bunnen.)

Gjenstanden ble over en to ukers periode renset og bearbeidet for å fjerne korrodering og avleiringer. Da prosessen ble avsluttet tok den tiltalte bilder av funnet og delte disse bildene på Facebook (det er kommet for en dag at bilder ble lagt ut på Facebook-gruppen «vrakdykking» men det ble ikke nevnt i retten).

Politiet ble deretter tipset av en beboer i Drøbak som anmeldte forholdet den 5 august i 2014. (Det er velkjent at denne ivrige tipseren er en svenske som i lengre tid har ivret for fredning og dykkerforbud på vraket.)

Den tiltalte ble etter at etterforskningen ble avsluttet ilagt et forelegge på kroner 15.000,-. Forelegget ble ikke vedtatt da den tiltalte mener fjerningen av beltespennen ikke er et tyveri, men snarere lovlig besittelse av hittegods som var eierløst på tidspunktet det ble funnet.

Den tiltalte har merkelig nok hatt beltespennen i sin besittelse i over 1,5 år, men da den ble fremlagt i retten av den tiltalte ble den beslaglagt av aktor. (Man må nesten spørre seg om den tiltalte hadde fått lov til å beholde den dersom forelegget hadde blitt vedtatt!?)

Denne beltespennen ble fjernet fra området rundt vraket av Blücher på sommeren i 2013.

Aktors påstander

Fra påtalemyndighetens side ble det hevdet at beltespennen ikke var eierløs. Tiltalen gjelder forøvrig tyveri og forhold rundt kulturminnelovgivning eller gravferds-lovgivning er derfor ikke et tema. Det hindret allikevel ikke aktor fra å komme med avsporinger i den retning.

Det var ifølge aktor lite rettspraksis rundt «tyske vrak», men aktor henviste til den såkalte Narvik-saken fra 2001. Den saken hadde dog en annen dimensjon da det var snakk om flere tusen gjenstander som var hentet opp fra tyske og norske vrak. (Digresjon. Denne saken endte med at den tiltale fikk en bot for å ha fjernet noen av gjenstandene, men han fikk samtidig lov til å beholde flesteparten av gjenstandene da det ikke kunne bevises at de var hentet opp fra vrak.)

Eierforholdene til tyske krigsvrak ble belyst av aktor. I 1946 kom lov om fiendegods der alt tysk materiell ble statens eiendom. Den 29 mai 1947 ble den første «globalkontakten» utformet og den overførte eierskap til de tyske vrakene fra staten til krigskaskoforsikringen. 23 mars 1955 ble de vrakene som ikke allerede var solgt enkeltvis solgt videre til Høvding Skippsopphugging for kr 60.000,-. Selskapet Saga Shipping overtok seinere disse rettigheten fra dødsboet til Einar Høvding.

Aktor fremhevet at sakens karakter tilsa en tiltale for tyveri og ikke mindre alvorlige forhold som «naskeri» eller «ulovlig tilegnelse av hittegods», noe selvsagt retten står fritt til å vurdere på egenhånd.

Tiltaltes forklaring

Dykkedybden på Blücher ble av den tiltalte oppgitt til å være fra ca 65 meter (akter ved propellakslingene) til over 90 meter ved baugpartiet. Vraket har en lengde på over to hundre meter, ligger delvis opp ned på bunnen og beskrives som er komplisert dykk grunnet strømforholdene, dybden, vrakets plassering og dagens nedbrutte tilstand. Et dykk på Blücher varer som regel på mellom to og fire timer, hvorav 80 prosent av tiden tilbringes på dekompresjon.

Den tiltalte fortale videre at han hadde over 50 dykk på vraket og at han akkurat denne dagen fattet en spesiell interesse for den korroderte gjenstanden som han valgte å ta med seg opp. Gjenstanden ble beskrevet som et løsfunn som ble funnet ved ren flaks. Det ble lagt frem bilder av funnet slik det fremstod på bunnen. Den tiltale mente at det ikke eksisterte noen mulighet for at en eventuell eier kunne funnet spennen igjen på det aktuelle funnstedet.

Den tiltalte beskrev prosessen med å rense beltespennen for korrosjon ved å behandle den med eddik-bad og tannbørste over en periode på to uker. Den tiltalte var av den oppfatning at beltespennen var besittelsesløs, og at det ikke dreide seg om «vrakplyndring» da vraket ikke var vernet av kulturminneloven. Dykkeren mente at fjerningen heller ikke tok bort noe av opplevelsen for eventuelt andre dykkere. I tillegg er det jo sånn at både vraket og det tilknyttede gjenstandene er i ferd med å bli borte. Eneste måte å bevare det på er å ta det med opp.

I tiltalen heter det at spennen har tilhørt en tysk offiser, men spennen er faktisk av en type som ble brukt av menige soldater i Wehrmacht. Spennen er preget med slagordet «gott mit uns» - gud er med oss – og mangler svastika (hakekors) under den tyske ørnen. Det betyr at den ble produsert før 1936. Den tiltalte trodde den var laget i aluminium.

Fra Wikipedia: Beltespennene i den tyske hæren var i lang tid dekorert med det prøyssiske slagordet Gott mit uns («Gud med oss») fra 1700-tallet. Denne varianten fra andre verdenskrig viser også Wehrmachts versjon av den tyske ørnen.

Vitneprov fra Dag Walther Ammerud

I forkant av at vitnet fra Saga Shipping AS inntok vitneboksen ble det kjent av samtlige av de såkalte «globalkontrakten» mellom krigskaskoforsikringen, Høvding Skipsopphugging og andre kontrakter som måtte gjelde for salget av Blücher var blitt innlevert fra Saga Shipping til tingretten bare tre dager før saken kom opp. Det er trolig første gang alle disse «mystiske» og «obskure» avtalene har sett allmennhetens lys siden de ble inngått på 40- og 50-tallet.

Som kjent fra en artikkel i sjøhistorisk årbok utgitt i 1996 ble vraket av Blücher først solgt fra krigskaskoforsikringen til skipsreder Andreas Stoltenberg jr i 1948. Vraket ble deretter videresolgt til Høvding Skippsopphugning med en klausul om at Stoltenberg skulle ha 10 prosent av bergingsverdien. En ny avtale annullerte seinere «10 %» klausulen i den første kontrakten.

Dag Walther Ammerud opplyste om at han var majoritetsaksjonær i Saga Shipping AS som har tre eiere. Saga Shipping AS har overdratt rettighetene etter HøvdingSkipsopphugging. Ammerud kunne opplyse om at han mener at Saga Shipping AS eier vrak og last, men ikke «stridsmidler» som ble untatt i globalkontraktene. Spørsmålet blir da hva som omfattes av begrepet «stridsmidler». Kan for eksempel uniformseffekter være «stridsmidler»? Et annet spørsmål er om det da er staten eller krigskaskoforsikringen som fortsatt eier samtlige «stridsmidler» som befinner seg på alle de tyske vrakene i Saga Shippings vrakportefølje?

Ammeruds tolkning av kontrakten var at Saga Shipping «eier utstyr på båten». Og gjenstander som for eksempel porselen. Årsaken til at «stridsmidler» ble unntatt var at man ikke ville at våpen etc skal kunne brukes på nytt. Det var heller ikke lov å berge hele skipet. Forutsetning for salget var at det skulle hugges opp.

Det ble lest opp ytterligere detaljer fra de nevnte salgskontraktene. 7 juni 1948 ble Blücher solgt enkeltvis til skipsreder Stoltenberg jr fra Krigskaskoforsikringen. I 1950/51 ble vraket overdratt videre til Høvding mot at Stoltenberg skulle få 10 prosent av bergede verdier. Den 16 des 1952 (?) ble det gjort en påtegning i avtalen som gjorde at avtalen om å betale 10 prosent av bergingsoverskuddet til skipsreder Stoltenberg falt bort.

I tillegg til at det ble gjort unntak for «stridsmidler» i disse vraksalgene fra krigskaskoforsikringen heter det i dokumentene at «krigsmateriell og annet militært utstyr skal overdras til den norske marine eller hugges opp».

Den 18 november 1991 ble det inngått en kontraktmessig overdragelse fra Høvding Skippsopphugging til Saga Shipping på kroner 30.000,-. I 1997 dør Einar Høvding.

Ammerud fortale at de prøver å ta hensyn til forurensningsloven, gravferdsloven og liknende når de forvalter krigsvrakene de eier. I en periode på 90-tallet ble derimot eierskapet til Blücher overført til Staten slik at Staten kunne påkoste berging av oljen om bord. Etter at oljen var fjernet fikk Saga Shipping eiendomsretten til vraket tilbake. Ifølge Ammerud var det uttalt fra regjeringshold helt tilbake i 1955 at oljen ombord i disse vrakene var Statens ansvar. I 1967 ble det vurdert å berge vraket men det ble ikke gjennomført. Ammerud vitnet om at eiendomsretten til personlige effekter ble ført tilbake til de som man har funnet frem til. Saga Shipping har ikke personlige eiendeler fra vraket i sin besittelse i dag. (Eier 350 skipsvrak, nekter å rydde opp.)

Det ble en deretter en kort gjennomgang av velkjente fakta som berging av de to ankerne. Det ene ankere står som kjent i badeparken i Drøbak og det andre står på Aker brygge etter at DnB eiendom kjøpte ankeret for å delvis betale for bergingen av begge. Det ble også berget kjettinglenker som ble solgt av Oscarsborg festnings venner for å finansiere hevingen av ankerne.

Kjettinglenker fra Blücher ble solgt til privatpersoner.

Ammerud forklarte at han mener det er viktig med kontroll over aktiviteten på vraket. Derfor er han tillhenger av en fredning. En fredning vil beskytte dykkere fra ulykker når vraket faller sammen. (Ammerud har tidligere gått ut med at han er tilhenger av et totalt dykkerforbud.)

Ammerud ble spurt om han kjente til andre gjenstander som er fjernet fra vraket uten lov og kunne da fortelle at Blücher-gjenstandene som befinner seg på Sjøhistorisk magasin i Stavern er fjernet uten samtykke fra Saga Shipping. Dette er et forhold som aldri har blitt anmeldt. Ammerud mente at det nå var greit siden samlingen nå hadde antatt en «museal form» og anbrakt i en offentlig tilgjengelig utstilling. Både forsvarer og den tiltalte stilte seg noe undrende til dette utsagnet, men det ble ikke noe videre ordskifte om saken. (Her må man vel nesten legge til at dersom man skal lage seg sin egen private utstilling så må man jo begynne i det små – med enkeltgjenstander som en beltespenne – og deretter bygge opp samlingen med flere gjenstander etterhvert....)

Det ble kort spurt om affeksjonsverdien til de mange gjenstandene fra det tredje riket som fortsatt er å finne på tyske krigsvrak langs norskekysten. Ammerud mente det var et stort marked for nazi-suvernirer. For eksempel hadde verdien på ørnen som ble hentet opp fra Erich Giesse blitt anslått til flere millioner på det tyske samlermarkedet.

På spørsmål om det er Saga Shipping som eier beltespennen som den tiltale har fjernet fra vrakområdet ble Ammerud noe diffus og uklar. «Det er alltid en eier av ting på havets bunn» mente han. Om beltespennen var krigsutstyr eller last kunne han ikke svare på. Men beltespennen tilhørte ihvertfall ikke den tiltalte. Det var han klar på.

Dag Walther Ammerud var ikke kjent med at bildet av spennen var blitt postet på Facebook. I grunn virket det som om mesteparten han kjente til om saken var kommet fra det han har lest i høringsuttalelser som har kommet på Riksantikvarens fredningsønske. Ammerud ble opplyst om at aktor tok beslag i beltespennen og at han ville få den utlevert dersom retten kom frem til at spennen var Saga Shipping sin eiendom. Ammerud avsluttet sitt opphold i vitneboksen med å fortelle at han tok avstand fra fjerning av gjenstander fra vrakene og at han anså det for gravrøveri å ta opp gjenstander som skipsklokker selv om han eier vrakene.

Aktors sluttprosedyre

Aktor mente saken har en alvorlighetsgrad som tilsier dom for tyveri. Siden Riksantikvaren vil frede vraket og området rundt er fjerning av beltespennen ikke et bagatelmessig forhold og en dom for feks naskeri vil være en for mild reaksjon. Stedet er sentralt i norsk krigshistorie. Beltespennen er ikke herreløst gods, tilhører en annen og tilhører ikke den tiltalte. Derelinkvering av gods mente aktor krever en positiv oppsigelse gjennom et dispositivt utsagn.

Aktor fremla dommen i Narvik saken fra 1991 og mente den kunne rettlede dommeren i saken. Selv om «tapet for eier er lite» er det utøvd tyveri. Aktor mente at en passende straffeutmåling var en bot på kroner 10 000,- subsidiært 20 dager i fengsel. Aktor påstod ikke at den tiltalte skulle idømmes saksomkostninger.

Forsvarers sluttprosedyre

Den tiltaltes advokat mente at påtaleapparatet har vikarierende motiv ved å ilegge et forelegg for fjerningen av beltespennen. Man ønsker å signalisere at andre ikke bør forsyne seg av gjenstandene på vraket. Forsvarer mente at dommen i Narvik-saken var lite veiledende. Denne saken gjelder fjerning av en enkelt gjenstand som befant seg på bunnen. Den tiltalte la deretter ut bildet av beltespennen på et forum for vrakdykking i full åpenhet. Hadde det blitt en tiltale dersom det var blitt fjernet en løsrevet kabel fra vraket og ikke en gjenstand med potensiale for kulturhistorisk interesse?

Forsvarer mente at gjenstanden var besittelsesløst og kommet slik på avveie at eier ikke kan vite hvor den er. Forsvarer mente retten må avgjøre om beltespennen en del av Saga Shippings eierskap? Er det Riksantikvarens sitt syn som skal løfte dette til en straffesak? Forsvarer la ned påstand om full frifinnelse.

Mine kommentarer

For det første minner hele problemstillingen rundt fredningen av Blücher og denne tyverisaken om en snedig sirkelargumentasjon. På den ene side så har vi Riksantikvaren som henviser til straffesaken – som omfatter en enkelt gjenstand - når han nå mener at vraket bør gies vernestatus som kulturminne (og gravplass) for å unngå «plyndring». På den andre siden har vi aktor i straffesaken som henviser til Riksantikvarens fredningsprosess for å demonstrer hvor alvorlig det er å fjerne gjenstander fra vraket eller området rundt. Hva kom først? Høna eller egget?

Nå var dette som kjent en ren tyverisak, men det ble jo gjentatte forgreininer mot kulturminnekriminalitet og Riksantikvarens fredningsprosses i aktor sine utlegg. Fredningen burde ikke vært nevnt med et ord i retten siden tiltalen dreide seg utelukkende om tyveri fra Saga Shipping AS. Et selskap som ikke eier «stridsmidler» på noen av de tyske vrakene ifølge de fremlagte globalkontraktene. Dette var kanskje det mest interessante i hele saken at de «mytiske» kjøpskontraktene ble lagt frem samlet for første gang.

Absurditetene stod formelig i kø gjennom den tre timer lange rettsbehandlingen. Det hele toppet seg da Ammerud fra Saga Shipping AS vitnet om at han kjente til andre gjenstander som var fjernet fra Blücher og som er i privat eie, men at mengden gjenstander var så stor at han hadde sett imellom fingrene i saken siden gjenstandene nå ble vist frem i et privat museum i Stavern. En beltespenne blir derimot møtt med rettsapparatets fulle tyngde.

På et tidspunkt i forhandlingene fikk jeg følelsen av at retten ble forledet til å tro at denne beltespennen er den første gjenstanden som er blitt fjernet av privatpersoner fra vraket. Men denne urealistiske fremstillingen ble heldigvis korrigert av Ammeruds eget vitneutsagn. Samtidig jeg skeptisk til at to lekdommere skal kunne ha muligheten til å sette seg inn i sakens komplekse detaljer. Retten får en formidabel oppgave med å definere «stridsmidler» og eierskapet til dette etter mer enn 70 år på bunn. I tillegg til å avklare om man kan betrakte noe som besittelsesløst hittegods. I teorien er det antatt at en ting er besittelsesløs når eieren "ikke vet hvor han skal søke etter den". Vi får håpe at man ikke går seg fast i Riksantikvarens irrganger om kulturminner og seinere vernestatus.

For å gjøre forsvarerens ord til mine egne; dersom den tiltalte hadde fjernet en løsrevet kabelbit fra vraket hadde det da vært en sak for rettsapparatet?

Et av ankerne fra Blücher er plassert på Aker Brygge.

Vedrørende: Forslag om fredning av restene etter krysseren Blücher i Drøbaksundet

Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning

Dronningensgate 13

Pb, 8196 Dep.

0034 OSLO

postmottak@ra.no

Espen Braathen

Lysåsvegen 14

3947 LANGANGEN

espen-b@online.no

Dato: 8.1.2016

Vedrørende: Forslag om fredning av restene etter krysseren Blücher i Drøbaksundet

Det vises til riksantikvarens «forslag om fredning» av 16.11.2015.

Eierskap til vraket

En artikkel i Sjøfartshistorisk årbok fra 1996 utgitt av Bergen Sjøfartsmuseum reiser en stor grad av tvil rundt rettighetene til vraket av Blücher. Kilde: «Jan Tore Helle: Rett uten forpliktelser. Salget av tyske skipsvrak etter 2. verdenskrig.» Her fremkommer det at vraket av Blücher ble solgt fra Krigskaskoforsikringen til skipsreder Andreas Stoltenberg Jr for 1000 kroner i 1948. Vraket var dermed ikke en del av den såkalte globalkontrakten fra 1955 som kun omfattet vrak som ikke allerede var solgt. Dersom Høvding sikret seg rettigheter til Blücher ble det gjort på annen måte. Dag Ammerud i Saga Shipping har kun benyttet «globalkontrakten» for å hevde eierskap til Blücher. Dette medfører mao ikke riktighet. Jeg har vært i telefonisk kontakt med Jan Tore Helle i desember 2015 som kan informere om at det ikke har tilkommet nye opplysninger i saken siden artikkelen ble skrevet i 1996.

Vraket som krigsgrav

I forarbeidet til de siste endringen i «Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd» i 1996, populært kalt «gravferdsloven», fremkommer der tydelig at paragraf 23a om krigsgraver handler om utelandske soldater som er gravlagt på offentlig gravplass.

Gravferdsloven gir en klar definisjon av avdøde som ikke er gravlagt på offentlig gravplass allerede i de grunnleggende bestemmelser i paragraf 1 der vi kan lese:

«Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til gravplass etter annet ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.»

Denne tolkningen støttes av Per-Otto Gullaksen som er seniorrådgiver i kuturdepartementets krigsgravtjeneste. I ulike typer korespondanse heter det at «kulturdepartementets krigsgravtjenestes ansvar er begrenset til å forvalte og vedlikeholde utenlnadske krigsgraver på gravplasser i Norge og norske krigsgraver i andre land.»

Krigsgravtjenesten er også tydelig i sin beskrivelse av forholdene rundt en naturlig grav:

«Det er den enkelte omkomne, og ikke hele vraket der det befinner seg omkomne, som utgjør en grav etter gravferdslovens paragraf 1. det kan derfor ikke av gravferdsloven utledes noe alminnelig forbud mot enhver dykking på vrak der det befinner seg omkomne.»

En natulig grav i naturen vil i likhet med en grav på en offentlig gravplass ha et naturlig forløp der restene etter den avdøde langsomt blir borte. På offentlige gravplasser kan graver brukes på nytt etter 20 år og en gravplass kan nedlegges fullstendig 40 år etter side begravelse. En naturlig grav vil bare være en grav så lenge det finnes rester etter den avdødes legeme. Samtlige dykkere jeg har snakket med som har dykket på vraket av Blücher i løpet av de siste par årene kan fortelle at de ikke har sett rester etter avdøde, dette gjelder både utenfor og inne i vraket. Vrakplassen kan derfor ikke lenger sies å være en gravplass. Mye tyder på at det har vært slik i ganske lang tid, da det heller ikke ble rapportert om levninger etter avdøde i forbindelse med yrkesdykkingen på 1990-tallet da mesteparten av oljetankene ble tømt. Vrakets manglende status som gravplass burde dermed ikke være gjenstand for noen diskusjon.

Dykkerforbud og kontrollert dykking

Langs norskekysten befinner det seg hundrevis – trolig tusenvis – av skipsvrak. Disse har helt siden den moderne sportsdykkingen ble en praktisk realitet vært et yndig dykkermål for rekreasjonelle dykkere. Det har i Norge ikke vært noe kutyme for å forby sportsdykking på slike vrakplasser – enten de har status som krigsvrak, vernede kulturminner eller naturlige gravplasser. Tvert imot. De fleste krigsvrak ble solgt til private for opphugging og bearbeidet der det var praktisk og økonomisk lønnsomt. Virksomheten til Hødving Skippsopphugging er velkjent, men det var også en rekke andre mindre aktører på det samme området. Høvding og etterfølgeren Saga Shipping er nok mest kjent utifra både aktivitetetens omfang og det faktum at Saga Shipping fortsetter å hevde sitt suverene eierskap til vrakene i porteføljen, mens andre opphugningsselskaper for lengst har derelinkvert sine vrak.

Det er allement kjent at både allierte og fientlige vrak med avdøde ble bearbeidet i stor skala uten at det ble tatt så store hensyn til levningene på 50-60-tallet. På den annen side finnes det såvidt meg bekjent ingen dykkere som er påtalt for å vise utilbørlig attferd ovenfor levninger etter en omkommen på et skipsvrak.

Når det gjelder vraket av Blücher er det foretatt en begrenset bearbeiding i sammenlikning med mange andre tyske krigsvrak, men vraket er langt fra inntakt. Propellene ble fjernet tidlig på 50-tallet og gikk til nedsmelting i Tyskland. Begge ankerne ble fjernet tidlig på 90-tallet og det ene står nå på Aker Brygge i Oslo, mens det andre ankeret står i Drøbak. I forbindelse med heving av disse ankerne ble også deler av ankerkejttingen delt opp biter og delt ut til folk som hadde arbeidet med hevingen. Kilde: http://www.oblad.no/nyheter/ski/nyheter/har-hatt-ankerkjetting-fra-bl-cher-liggende-i-garasjen/s/2-2.2610-1.8660009 og http://www.oblad.no/badebyen/dette-er-jahn-ottos-skattkammer/s/2-2.2610-1.3885414

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det i mange årtier også har blitt fjernet andre typer gjenstander fra Blücher uten at noen har brydd seg nevneverdig. Yrkesdykkere har skaffet seg suvernirer helt siden propellene ble berget av Høvding Skippsopphugging i 1952. Det samme skjedde under den offentlig påkostede oljetømmingen i 1994, hvor også et fly av typen Arado 196 ble hevet og sendt til flymuseetpå Sola. Støvler, uniformsrester, militæreffekter, ammunisjon og porselen har vært et vanlig syn for dykkere på vrakplassen. En del gjenstander som trolig ble tatt opp fra Blücher i 1994 kan for eksempel sees utstilt i en privat samling på Sjøhistorisk magasin iStavern. At det har blitt fjernet tusenvis av gjenstander fra vraket uten at det har avstedkommet store reaksjoner synes klart. At riksantikvaren nå har bestemt seg for å problematisere fjerning av gjenstander fra et vrak som ikke er vernet etter kuturminneloven før over 20 år frem i tid virker lite gjennomtenkt. Gjenstandene som er fjernet skiller seg ikke ut ifra gjenstander fra andre tyske krigvrak som ikke er foreslått vernet eller utstyrt med dykkerforbud eller på annen måte omfattet av regulert dykking.

Riksantikvarens forslag om verning av vraket av Blücher kan vanskelig sees å ha noe annet formål enn å nedlegge et forbud om å dykke uten særskilt tillatelse. Såvidt meg bekjent finnes det ikke et eneste vrak i Norge som er forsøkt lovregulert på tilsvarende måte som beskrevet i Riksantikvarens fredningsforslag. Selv dykking på vraket av panserskipet Norge i Narvik, som nå er vernet etter 100 års regelen i kulturminneloven, er åpent for alle etter avtale med havnevesenet i Narvik (dette skyldes utelukkende at vraket ligger i et trafikkert havneområde under juristiksjon av Narvik Havn og har ingen kulturminneforvaltningsmessige forhold). I slike tilfelle synes Riksantikvaren at vernet i seg selv er nok til å beskytte vraket mot ulovelig aktivitet. Dette til tross for at Nordland Fylkeskommune i brevs form har ønsket et totalforbud mot dykking på vraket av P/S Norge.

Lovverket må forøvrig sies å være adekvat slik det er i dag. Råderetten til inntil 100 år gamle vrak tilhører vrakets juridiske eier dersom eierskapet ikke er derelinkvert ved langvarig passivitet. Uønsket fjerning av gjenstander vil dermed kunne påtales som tyveri og evt forstyrrende aktivitet mot gravfreden vil kunne påtales med utgangspunkt i gravferdslovgivningens paragraf om en naturlig grav. Den lovfestede 100 års grensen for verning av skipsfunn under vann bør ikke utvides ved kreativ tolkning av lovverket som gjelder gravplasser på land.

Riksantikvarens fredningsforslag inneholder et ønske om forbud mot dykking uten innmelding på forhånd med med navn, persondata og tidspunkt for planlagt dykking. I ettertid ønskes innsending av loggbøker med data fra det gjennomførte dykket. Dette synes som en omstendig og byråkratisk prosess all den tid vrakets dykkedybde er velkjent fra før. Det vil også være naivt å tro at en slik selvmelding vil inneholde inkriminerende detaljer av eventuelle straffbare forhold. Det synes derfor uklart hva Riksantikvaren egentlig ønsker å oppnå med forslaget. Sist men ikke minst vil et slikt strengt regime bryte med all tidligere sedvane når det gjelder dykking på skipsvrak langs norskekysten.

Riksantikvarens verningsforslag inneholder påstander om omfattende «plyndring» på vraket av Blücher. Fra politiet i Follo blir det opplyst at en person er tiltalt for å ha fjernet en beltespenne fra vraket. Den tiltalte har fremdeles beltespennen i sin bestittelse, det er mao ikke gjort noe beslag i gjenstanden. Utfallet av saken er det for tidlig å si noe om da den er berammet tingretten i februar 2016. Siden forholdet kun gjelder for en enkelt gjenstand er det uriktig å legge frem påstander om omfattende fjerning av gjenstander i verningsforslaget.

Oppsummering

Det er tvil om det juridiske eierskapet til vraket av Blücher siden vraket ikke inngikk i «globalkontrakten». Ingen områder på vrakplassen har status som en naturlig grav da det ikke lenger finnes rester av levninger i eller utenfor vraket. Det finnes ingen eksempler på tilfeller der fritidsdykkere har utført «skjemmende og upassende inngrep» mot restene etter tyske soldater og sjømenn på vraket. Allikevel bruker Riksantikvaren mye spalteplass til å beskrive denne problemstillingen i verningsforslaget.

Det foreligger tiltale etter det man hevder er ulovelig fjerning av en enkelt beltespenne fra vraket. Det kan ikke sies å være bevis for en omfattende «vrakplyndring». Riksantikvarens verningsforlag inneholder forslag til tiltak for å kontrollere dykkingen på en måte som aldri tidligere hær vært praktisert på noe vrak langs norskekysten - uavhening av vernestatus. De fremsatte ønskene om byråkratiske rutiner i forbindelse med fritidsdykking på vraket vil vanskelig kunne avsløre uloveligheter og synes derfor å være unødvendige.

Vennlig hilsen

Espen Braathen 

Til tingretten for påstått vrakplyndring på Blücher

Til tingretten for påstått vrakplyndring på Blücher

Tekst: Espen Braathen

OBS! Dette ble skrevet i slutten av desember 2015 til bladet Dykking. Men publiseringen av bladet Dykking ser ut til å ha stoppet opp og for å slippe å gjenta stoffet velger jeg derfor å legge ut saken nå. Fortsettelsen kan du lese i en bloggpost om selve tingrettsbehandlingen.

En norsk statsborger er siktet for tyveri av en beltespenne fra vraket av Blücher. Vedkommende ble først ilagt et forelegg på over 10 000 kroner, men da han nektet å vedta forelegget ble saken tatt videre til rettsapparatet. Saken er berammet til februar 2016 ifølge Follo tingrett.

Vraket av Blücher slik det fremstår på bunnen av Drøbaksundet.

Ifølge kilder ønsker den siktede minst mulig oppmerksomhet rundt saken. Siktelsen innebærer tyveri mot vrakeier Saga Shipping, subsidiært den tyske stat eller arvingene etter avdøde! Beltespennen skal være fjernet fra offisersmessen på vraket. Det skal så langt ikke ha blitt gjort beslag i gjenstanden som er påstått stjålet. Det er satt av tre timer til å behandle saken i tingretten.

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det i mange årtier har blitt fjernet gjenstander fra Blücher uten at noen har brydd seg nevneverdig. Yrkesdykkere har skaffet seg suvernirer helt siden propellene ble berget av Høvding Skippsopphugging i 1952. Det samme skjedde under den offentlig påkostede oljetømmingen i 1994, hvor også et fly av typen Arado 196 ble hevet. Støvler, uniforms-rester, militæreffekter, ammunisjon og porselen har vært et vanlig syn for dykkere på vrakplassen. En del gjenstander som trolig ble tatt opp fra Blücher i 1994 kan for eksempel sees utstilt i en privat samling i Stavern.

Gjenstander fjernet fra Blücher på tidlig 90-tall i forbindelse med tømming av oljen. De runde skivene er biter av skroget som man har borret ut for å komme inn til oljetankene.

Det er ikke kjent hva slags argumenter den siktede har for å påstå seg frikjent i saken, men fra liknende saker brukes ofte påstanden om derelinksjon. Rent praktisk betyr det at eieren har frafalt eiendomsretten ved å oppgi eller etterlate eiendelen, evt opptredd passivt ovenfor eierskapet i en lengre tidsperiode. For eksempel kan du derelinkvere en avis hvis du lar den bli liggende igjen på kafeen når du går. Avisen blir da eierløs. I praksis skal det mye til for å overbevise retten om at eiendomsretten til et moderne skipsvrak kan bortfalle på denne måten, men i dette tilfellet foreligger det ihvertfall uklare eiendomsforhold.

En artikkel i Sjøfartshistorisk årbok fra 1996 utgitt av Bergen Sjøfartsmuseum reiser en stor grad av tvil rundt rettighetene til vraket av Blücher. Her fremkommer det at vraket av Blücher ble solgt fra Krigskaskoforsikringen til skipsreder Andreas Stoltenberg Jr for 1000 kroner i 1948. Vraket var dermed ikke en del av den såkalte globalkontrakten fra 1955 som kun omfattet vrak som ikke allerede var solgt. Dersom Høvding sikret seg rettigheter til Blücher ble det gjort på annen måte. Dag Ammerud i Saga Shipping har forøvrig uttalt til media at «Et forbud mot dykking vil være veldig viktig for oss».

En artikkel av Jan Tore Helle med tittelen "Rett uten forpliktelser. Salget av tyske skipsvrak etter 2. verdenskrig." fra Sjøfartshistorisk årbok utgitt i 1996.

Samtidig har Riksantikvaren nå sendt ut et permanent fredningsforslag for vraket av Blücher. Her vektlegges det at vraket er et gravminne og nå bør få ligge i fred som et verdig minne over aprildagene i 1940. Spørsmålet er om krigsvrak med omkomne er å anse som verneverdige «gravminner» i kulturminnesammenheng. I gravferdslovgivningen er omkomne i havet å betrakte som en naturlig gravplass så lenge det finnes rester etter den omkomne. Fra dykkere som regelmessig ferdes på vraket meldes det om at man ikke lenger kan se levninger på Blücher.