Vedrørende: Forslag om fredning av restene etter krysseren Blücher i Drøbaksundet

Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning

Dronningensgate 13

Pb, 8196 Dep.

0034 OSLO

postmottak@ra.no

Espen Braathen

Lysåsvegen 14

3947 LANGANGEN

espen-b@online.no

Dato: 8.1.2016

Vedrørende: Forslag om fredning av restene etter krysseren Blücher i Drøbaksundet

Det vises til riksantikvarens «forslag om fredning» av 16.11.2015.

Eierskap til vraket

En artikkel i Sjøfartshistorisk årbok fra 1996 utgitt av Bergen Sjøfartsmuseum reiser en stor grad av tvil rundt rettighetene til vraket av Blücher. Kilde: «Jan Tore Helle: Rett uten forpliktelser. Salget av tyske skipsvrak etter 2. verdenskrig.» Her fremkommer det at vraket av Blücher ble solgt fra Krigskaskoforsikringen til skipsreder Andreas Stoltenberg Jr for 1000 kroner i 1948. Vraket var dermed ikke en del av den såkalte globalkontrakten fra 1955 som kun omfattet vrak som ikke allerede var solgt. Dersom Høvding sikret seg rettigheter til Blücher ble det gjort på annen måte. Dag Ammerud i Saga Shipping har kun benyttet «globalkontrakten» for å hevde eierskap til Blücher. Dette medfører mao ikke riktighet. Jeg har vært i telefonisk kontakt med Jan Tore Helle i desember 2015 som kan informere om at det ikke har tilkommet nye opplysninger i saken siden artikkelen ble skrevet i 1996.

Vraket som krigsgrav

I forarbeidet til de siste endringen i «Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd» i 1996, populært kalt «gravferdsloven», fremkommer der tydelig at paragraf 23a om krigsgraver handler om utelandske soldater som er gravlagt på offentlig gravplass.

Gravferdsloven gir en klar definisjon av avdøde som ikke er gravlagt på offentlig gravplass allerede i de grunnleggende bestemmelser i paragraf 1 der vi kan lese:

«Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til gravplass etter annet ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.»

Denne tolkningen støttes av Per-Otto Gullaksen som er seniorrådgiver i kuturdepartementets krigsgravtjeneste. I ulike typer korespondanse heter det at «kulturdepartementets krigsgravtjenestes ansvar er begrenset til å forvalte og vedlikeholde utenlnadske krigsgraver på gravplasser i Norge og norske krigsgraver i andre land.»

Krigsgravtjenesten er også tydelig i sin beskrivelse av forholdene rundt en naturlig grav:

«Det er den enkelte omkomne, og ikke hele vraket der det befinner seg omkomne, som utgjør en grav etter gravferdslovens paragraf 1. det kan derfor ikke av gravferdsloven utledes noe alminnelig forbud mot enhver dykking på vrak der det befinner seg omkomne.»

En natulig grav i naturen vil i likhet med en grav på en offentlig gravplass ha et naturlig forløp der restene etter den avdøde langsomt blir borte. På offentlige gravplasser kan graver brukes på nytt etter 20 år og en gravplass kan nedlegges fullstendig 40 år etter side begravelse. En naturlig grav vil bare være en grav så lenge det finnes rester etter den avdødes legeme. Samtlige dykkere jeg har snakket med som har dykket på vraket av Blücher i løpet av de siste par årene kan fortelle at de ikke har sett rester etter avdøde, dette gjelder både utenfor og inne i vraket. Vrakplassen kan derfor ikke lenger sies å være en gravplass. Mye tyder på at det har vært slik i ganske lang tid, da det heller ikke ble rapportert om levninger etter avdøde i forbindelse med yrkesdykkingen på 1990-tallet da mesteparten av oljetankene ble tømt. Vrakets manglende status som gravplass burde dermed ikke være gjenstand for noen diskusjon.

Dykkerforbud og kontrollert dykking

Langs norskekysten befinner det seg hundrevis – trolig tusenvis – av skipsvrak. Disse har helt siden den moderne sportsdykkingen ble en praktisk realitet vært et yndig dykkermål for rekreasjonelle dykkere. Det har i Norge ikke vært noe kutyme for å forby sportsdykking på slike vrakplasser – enten de har status som krigsvrak, vernede kulturminner eller naturlige gravplasser. Tvert imot. De fleste krigsvrak ble solgt til private for opphugging og bearbeidet der det var praktisk og økonomisk lønnsomt. Virksomheten til Hødving Skippsopphugging er velkjent, men det var også en rekke andre mindre aktører på det samme området. Høvding og etterfølgeren Saga Shipping er nok mest kjent utifra både aktivitetetens omfang og det faktum at Saga Shipping fortsetter å hevde sitt suverene eierskap til vrakene i porteføljen, mens andre opphugningsselskaper for lengst har derelinkvert sine vrak.

Det er allement kjent at både allierte og fientlige vrak med avdøde ble bearbeidet i stor skala uten at det ble tatt så store hensyn til levningene på 50-60-tallet. På den annen side finnes det såvidt meg bekjent ingen dykkere som er påtalt for å vise utilbørlig attferd ovenfor levninger etter en omkommen på et skipsvrak.

Når det gjelder vraket av Blücher er det foretatt en begrenset bearbeiding i sammenlikning med mange andre tyske krigsvrak, men vraket er langt fra inntakt. Propellene ble fjernet tidlig på 50-tallet og gikk til nedsmelting i Tyskland. Begge ankerne ble fjernet tidlig på 90-tallet og det ene står nå på Aker Brygge i Oslo, mens det andre ankeret står i Drøbak. I forbindelse med heving av disse ankerne ble også deler av ankerkejttingen delt opp biter og delt ut til folk som hadde arbeidet med hevingen. Kilde: http://www.oblad.no/nyheter/ski/nyheter/har-hatt-ankerkjetting-fra-bl-cher-liggende-i-garasjen/s/2-2.2610-1.8660009 og http://www.oblad.no/badebyen/dette-er-jahn-ottos-skattkammer/s/2-2.2610-1.3885414

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det i mange årtier også har blitt fjernet andre typer gjenstander fra Blücher uten at noen har brydd seg nevneverdig. Yrkesdykkere har skaffet seg suvernirer helt siden propellene ble berget av Høvding Skippsopphugging i 1952. Det samme skjedde under den offentlig påkostede oljetømmingen i 1994, hvor også et fly av typen Arado 196 ble hevet og sendt til flymuseetpå Sola. Støvler, uniformsrester, militæreffekter, ammunisjon og porselen har vært et vanlig syn for dykkere på vrakplassen. En del gjenstander som trolig ble tatt opp fra Blücher i 1994 kan for eksempel sees utstilt i en privat samling på Sjøhistorisk magasin iStavern. At det har blitt fjernet tusenvis av gjenstander fra vraket uten at det har avstedkommet store reaksjoner synes klart. At riksantikvaren nå har bestemt seg for å problematisere fjerning av gjenstander fra et vrak som ikke er vernet etter kuturminneloven før over 20 år frem i tid virker lite gjennomtenkt. Gjenstandene som er fjernet skiller seg ikke ut ifra gjenstander fra andre tyske krigvrak som ikke er foreslått vernet eller utstyrt med dykkerforbud eller på annen måte omfattet av regulert dykking.

Riksantikvarens forslag om verning av vraket av Blücher kan vanskelig sees å ha noe annet formål enn å nedlegge et forbud om å dykke uten særskilt tillatelse. Såvidt meg bekjent finnes det ikke et eneste vrak i Norge som er forsøkt lovregulert på tilsvarende måte som beskrevet i Riksantikvarens fredningsforslag. Selv dykking på vraket av panserskipet Norge i Narvik, som nå er vernet etter 100 års regelen i kulturminneloven, er åpent for alle etter avtale med havnevesenet i Narvik (dette skyldes utelukkende at vraket ligger i et trafikkert havneområde under juristiksjon av Narvik Havn og har ingen kulturminneforvaltningsmessige forhold). I slike tilfelle synes Riksantikvaren at vernet i seg selv er nok til å beskytte vraket mot ulovelig aktivitet. Dette til tross for at Nordland Fylkeskommune i brevs form har ønsket et totalforbud mot dykking på vraket av P/S Norge.

Lovverket må forøvrig sies å være adekvat slik det er i dag. Råderetten til inntil 100 år gamle vrak tilhører vrakets juridiske eier dersom eierskapet ikke er derelinkvert ved langvarig passivitet. Uønsket fjerning av gjenstander vil dermed kunne påtales som tyveri og evt forstyrrende aktivitet mot gravfreden vil kunne påtales med utgangspunkt i gravferdslovgivningens paragraf om en naturlig grav. Den lovfestede 100 års grensen for verning av skipsfunn under vann bør ikke utvides ved kreativ tolkning av lovverket som gjelder gravplasser på land.

Riksantikvarens fredningsforslag inneholder et ønske om forbud mot dykking uten innmelding på forhånd med med navn, persondata og tidspunkt for planlagt dykking. I ettertid ønskes innsending av loggbøker med data fra det gjennomførte dykket. Dette synes som en omstendig og byråkratisk prosess all den tid vrakets dykkedybde er velkjent fra før. Det vil også være naivt å tro at en slik selvmelding vil inneholde inkriminerende detaljer av eventuelle straffbare forhold. Det synes derfor uklart hva Riksantikvaren egentlig ønsker å oppnå med forslaget. Sist men ikke minst vil et slikt strengt regime bryte med all tidligere sedvane når det gjelder dykking på skipsvrak langs norskekysten.

Riksantikvarens verningsforslag inneholder påstander om omfattende «plyndring» på vraket av Blücher. Fra politiet i Follo blir det opplyst at en person er tiltalt for å ha fjernet en beltespenne fra vraket. Den tiltalte har fremdeles beltespennen i sin bestittelse, det er mao ikke gjort noe beslag i gjenstanden. Utfallet av saken er det for tidlig å si noe om da den er berammet tingretten i februar 2016. Siden forholdet kun gjelder for en enkelt gjenstand er det uriktig å legge frem påstander om omfattende fjerning av gjenstander i verningsforslaget.

Oppsummering

Det er tvil om det juridiske eierskapet til vraket av Blücher siden vraket ikke inngikk i «globalkontrakten». Ingen områder på vrakplassen har status som en naturlig grav da det ikke lenger finnes rester av levninger i eller utenfor vraket. Det finnes ingen eksempler på tilfeller der fritidsdykkere har utført «skjemmende og upassende inngrep» mot restene etter tyske soldater og sjømenn på vraket. Allikevel bruker Riksantikvaren mye spalteplass til å beskrive denne problemstillingen i verningsforslaget.

Det foreligger tiltale etter det man hevder er ulovelig fjerning av en enkelt beltespenne fra vraket. Det kan ikke sies å være bevis for en omfattende «vrakplyndring». Riksantikvarens verningsforlag inneholder forslag til tiltak for å kontrollere dykkingen på en måte som aldri tidligere hær vært praktisert på noe vrak langs norskekysten - uavhening av vernestatus. De fremsatte ønskene om byråkratiske rutiner i forbindelse med fritidsdykking på vraket vil vanskelig kunne avsløre uloveligheter og synes derfor å være unødvendige.

Vennlig hilsen

Espen Braathen