Tingretten behandler påstått tyveri fra Blücher

Påtalemyndigheten vs teknisk dykker

Tingrettens behandling av beltespenne fjernet fra vraket av Blücher

8 februar 2016 – Follo tingrett, rettssal 5

Jeg anbefaler at du leser Til tingretten for påstått vrakplyndring på Blücher og innsendt høringsuttalelse på Riksantikvarens fredningsforslag før du fortsetter med å lese denne bloggposten.

Follo tingrett.

Saken omhandler et påstått tyveri av en beltespenne fra vraket av den tyske krysseren Blücher som ligger på bunnen av Drøbaksundet.

I retten møtte aktor, den tiltalte med sin forsvarer, fagdommer og to lekdommere. Det ble ført et vitne; Dag Walther Ammerud fra Stavern som er majoritetsaksjonær i selskapet Saga Shipping AS.

Undertegnede var eneste tilhører i salen.

Beltespenne

De rent faktiske forholdene bestrides ikke. Den 28 eller 29 juni 2013 dykket den tiltalte på vraket av Blücher. På bunnen ved siden av vraket omtrent i nærheten av offisersmessen fikk den tiltale øye på en korrokdert klump som han først tok bilder av og deretter plukket opp. Den tiltale oppdaget da noen som liknet på en beltespenne. Motivet for å plukke med seg gjenstanden ble noe vagt forklart. (Ofte kan det være et ønske om suvernirer eller ønske om å avdekke historiske ting fra bunnen.)

Gjenstanden ble over en to ukers periode renset og bearbeidet for å fjerne korrodering og avleiringer. Da prosessen ble avsluttet tok den tiltalte bilder av funnet og delte disse bildene på Facebook (det er kommet for en dag at bilder ble lagt ut på Facebook-gruppen «vrakdykking» men det ble ikke nevnt i retten).

Politiet ble deretter tipset av en beboer i Drøbak som anmeldte forholdet den 5 august i 2014. (Det er velkjent at denne ivrige tipseren er en svenske som i lengre tid har ivret for fredning og dykkerforbud på vraket.)

Den tiltalte ble etter at etterforskningen ble avsluttet ilagt et forelegge på kroner 15.000,-. Forelegget ble ikke vedtatt da den tiltalte mener fjerningen av beltespennen ikke er et tyveri, men snarere lovlig besittelse av hittegods som var eierløst på tidspunktet det ble funnet.

Den tiltalte har merkelig nok hatt beltespennen i sin besittelse i over 1,5 år, men da den ble fremlagt i retten av den tiltalte ble den beslaglagt av aktor. (Man må nesten spørre seg om den tiltalte hadde fått lov til å beholde den dersom forelegget hadde blitt vedtatt!?)

Denne beltespennen ble fjernet fra området rundt vraket av Blücher på sommeren i 2013.

Aktors påstander

Fra påtalemyndighetens side ble det hevdet at beltespennen ikke var eierløs. Tiltalen gjelder forøvrig tyveri og forhold rundt kulturminnelovgivning eller gravferds-lovgivning er derfor ikke et tema. Det hindret allikevel ikke aktor fra å komme med avsporinger i den retning.

Det var ifølge aktor lite rettspraksis rundt «tyske vrak», men aktor henviste til den såkalte Narvik-saken fra 2001. Den saken hadde dog en annen dimensjon da det var snakk om flere tusen gjenstander som var hentet opp fra tyske og norske vrak. (Digresjon. Denne saken endte med at den tiltale fikk en bot for å ha fjernet noen av gjenstandene, men han fikk samtidig lov til å beholde flesteparten av gjenstandene da det ikke kunne bevises at de var hentet opp fra vrak.)

Eierforholdene til tyske krigsvrak ble belyst av aktor. I 1946 kom lov om fiendegods der alt tysk materiell ble statens eiendom. Den 29 mai 1947 ble den første «globalkontakten» utformet og den overførte eierskap til de tyske vrakene fra staten til krigskaskoforsikringen. 23 mars 1955 ble de vrakene som ikke allerede var solgt enkeltvis solgt videre til Høvding Skippsopphugging for kr 60.000,-. Selskapet Saga Shipping overtok seinere disse rettigheten fra dødsboet til Einar Høvding.

Aktor fremhevet at sakens karakter tilsa en tiltale for tyveri og ikke mindre alvorlige forhold som «naskeri» eller «ulovlig tilegnelse av hittegods», noe selvsagt retten står fritt til å vurdere på egenhånd.

Tiltaltes forklaring

Dykkedybden på Blücher ble av den tiltalte oppgitt til å være fra ca 65 meter (akter ved propellakslingene) til over 90 meter ved baugpartiet. Vraket har en lengde på over to hundre meter, ligger delvis opp ned på bunnen og beskrives som er komplisert dykk grunnet strømforholdene, dybden, vrakets plassering og dagens nedbrutte tilstand. Et dykk på Blücher varer som regel på mellom to og fire timer, hvorav 80 prosent av tiden tilbringes på dekompresjon.

Den tiltalte fortale videre at han hadde over 50 dykk på vraket og at han akkurat denne dagen fattet en spesiell interesse for den korroderte gjenstanden som han valgte å ta med seg opp. Gjenstanden ble beskrevet som et løsfunn som ble funnet ved ren flaks. Det ble lagt frem bilder av funnet slik det fremstod på bunnen. Den tiltale mente at det ikke eksisterte noen mulighet for at en eventuell eier kunne funnet spennen igjen på det aktuelle funnstedet.

Den tiltalte beskrev prosessen med å rense beltespennen for korrosjon ved å behandle den med eddik-bad og tannbørste over en periode på to uker. Den tiltalte var av den oppfatning at beltespennen var besittelsesløs, og at det ikke dreide seg om «vrakplyndring» da vraket ikke var vernet av kulturminneloven. Dykkeren mente at fjerningen heller ikke tok bort noe av opplevelsen for eventuelt andre dykkere. I tillegg er det jo sånn at både vraket og det tilknyttede gjenstandene er i ferd med å bli borte. Eneste måte å bevare det på er å ta det med opp.

I tiltalen heter det at spennen har tilhørt en tysk offiser, men spennen er faktisk av en type som ble brukt av menige soldater i Wehrmacht. Spennen er preget med slagordet «gott mit uns» - gud er med oss – og mangler svastika (hakekors) under den tyske ørnen. Det betyr at den ble produsert før 1936. Den tiltalte trodde den var laget i aluminium.

Fra Wikipedia: Beltespennene i den tyske hæren var i lang tid dekorert med det prøyssiske slagordet Gott mit uns («Gud med oss») fra 1700-tallet. Denne varianten fra andre verdenskrig viser også Wehrmachts versjon av den tyske ørnen.

Vitneprov fra Dag Walther Ammerud

I forkant av at vitnet fra Saga Shipping AS inntok vitneboksen ble det kjent av samtlige av de såkalte «globalkontrakten» mellom krigskaskoforsikringen, Høvding Skipsopphugging og andre kontrakter som måtte gjelde for salget av Blücher var blitt innlevert fra Saga Shipping til tingretten bare tre dager før saken kom opp. Det er trolig første gang alle disse «mystiske» og «obskure» avtalene har sett allmennhetens lys siden de ble inngått på 40- og 50-tallet.

Som kjent fra en artikkel i sjøhistorisk årbok utgitt i 1996 ble vraket av Blücher først solgt fra krigskaskoforsikringen til skipsreder Andreas Stoltenberg jr i 1948. Vraket ble deretter videresolgt til Høvding Skippsopphugning med en klausul om at Stoltenberg skulle ha 10 prosent av bergingsverdien. En ny avtale annullerte seinere «10 %» klausulen i den første kontrakten.

Dag Walther Ammerud opplyste om at han var majoritetsaksjonær i Saga Shipping AS som har tre eiere. Saga Shipping AS har overdratt rettighetene etter HøvdingSkipsopphugging. Ammerud kunne opplyse om at han mener at Saga Shipping AS eier vrak og last, men ikke «stridsmidler» som ble untatt i globalkontraktene. Spørsmålet blir da hva som omfattes av begrepet «stridsmidler». Kan for eksempel uniformseffekter være «stridsmidler»? Et annet spørsmål er om det da er staten eller krigskaskoforsikringen som fortsatt eier samtlige «stridsmidler» som befinner seg på alle de tyske vrakene i Saga Shippings vrakportefølje?

Ammeruds tolkning av kontrakten var at Saga Shipping «eier utstyr på båten». Og gjenstander som for eksempel porselen. Årsaken til at «stridsmidler» ble unntatt var at man ikke ville at våpen etc skal kunne brukes på nytt. Det var heller ikke lov å berge hele skipet. Forutsetning for salget var at det skulle hugges opp.

Det ble lest opp ytterligere detaljer fra de nevnte salgskontraktene. 7 juni 1948 ble Blücher solgt enkeltvis til skipsreder Stoltenberg jr fra Krigskaskoforsikringen. I 1950/51 ble vraket overdratt videre til Høvding mot at Stoltenberg skulle få 10 prosent av bergede verdier. Den 16 des 1952 (?) ble det gjort en påtegning i avtalen som gjorde at avtalen om å betale 10 prosent av bergingsoverskuddet til skipsreder Stoltenberg falt bort.

I tillegg til at det ble gjort unntak for «stridsmidler» i disse vraksalgene fra krigskaskoforsikringen heter det i dokumentene at «krigsmateriell og annet militært utstyr skal overdras til den norske marine eller hugges opp».

Den 18 november 1991 ble det inngått en kontraktmessig overdragelse fra Høvding Skippsopphugging til Saga Shipping på kroner 30.000,-. I 1997 dør Einar Høvding.

Ammerud fortale at de prøver å ta hensyn til forurensningsloven, gravferdsloven og liknende når de forvalter krigsvrakene de eier. I en periode på 90-tallet ble derimot eierskapet til Blücher overført til Staten slik at Staten kunne påkoste berging av oljen om bord. Etter at oljen var fjernet fikk Saga Shipping eiendomsretten til vraket tilbake. Ifølge Ammerud var det uttalt fra regjeringshold helt tilbake i 1955 at oljen ombord i disse vrakene var Statens ansvar. I 1967 ble det vurdert å berge vraket men det ble ikke gjennomført. Ammerud vitnet om at eiendomsretten til personlige effekter ble ført tilbake til de som man har funnet frem til. Saga Shipping har ikke personlige eiendeler fra vraket i sin besittelse i dag. (Eier 350 skipsvrak, nekter å rydde opp.)

Det ble en deretter en kort gjennomgang av velkjente fakta som berging av de to ankerne. Det ene ankere står som kjent i badeparken i Drøbak og det andre står på Aker brygge etter at DnB eiendom kjøpte ankeret for å delvis betale for bergingen av begge. Det ble også berget kjettinglenker som ble solgt av Oscarsborg festnings venner for å finansiere hevingen av ankerne.

Kjettinglenker fra Blücher ble solgt til privatpersoner.

Ammerud forklarte at han mener det er viktig med kontroll over aktiviteten på vraket. Derfor er han tillhenger av en fredning. En fredning vil beskytte dykkere fra ulykker når vraket faller sammen. (Ammerud har tidligere gått ut med at han er tilhenger av et totalt dykkerforbud.)

Ammerud ble spurt om han kjente til andre gjenstander som er fjernet fra vraket uten lov og kunne da fortelle at Blücher-gjenstandene som befinner seg på Sjøhistorisk magasin i Stavern er fjernet uten samtykke fra Saga Shipping. Dette er et forhold som aldri har blitt anmeldt. Ammerud mente at det nå var greit siden samlingen nå hadde antatt en «museal form» og anbrakt i en offentlig tilgjengelig utstilling. Både forsvarer og den tiltalte stilte seg noe undrende til dette utsagnet, men det ble ikke noe videre ordskifte om saken. (Her må man vel nesten legge til at dersom man skal lage seg sin egen private utstilling så må man jo begynne i det små – med enkeltgjenstander som en beltespenne – og deretter bygge opp samlingen med flere gjenstander etterhvert....)

Det ble kort spurt om affeksjonsverdien til de mange gjenstandene fra det tredje riket som fortsatt er å finne på tyske krigsvrak langs norskekysten. Ammerud mente det var et stort marked for nazi-suvernirer. For eksempel hadde verdien på ørnen som ble hentet opp fra Erich Giesse blitt anslått til flere millioner på det tyske samlermarkedet.

På spørsmål om det er Saga Shipping som eier beltespennen som den tiltale har fjernet fra vrakområdet ble Ammerud noe diffus og uklar. «Det er alltid en eier av ting på havets bunn» mente han. Om beltespennen var krigsutstyr eller last kunne han ikke svare på. Men beltespennen tilhørte ihvertfall ikke den tiltalte. Det var han klar på.

Dag Walther Ammerud var ikke kjent med at bildet av spennen var blitt postet på Facebook. I grunn virket det som om mesteparten han kjente til om saken var kommet fra det han har lest i høringsuttalelser som har kommet på Riksantikvarens fredningsønske. Ammerud ble opplyst om at aktor tok beslag i beltespennen og at han ville få den utlevert dersom retten kom frem til at spennen var Saga Shipping sin eiendom. Ammerud avsluttet sitt opphold i vitneboksen med å fortelle at han tok avstand fra fjerning av gjenstander fra vrakene og at han anså det for gravrøveri å ta opp gjenstander som skipsklokker selv om han eier vrakene.

Aktors sluttprosedyre

Aktor mente saken har en alvorlighetsgrad som tilsier dom for tyveri. Siden Riksantikvaren vil frede vraket og området rundt er fjerning av beltespennen ikke et bagatelmessig forhold og en dom for feks naskeri vil være en for mild reaksjon. Stedet er sentralt i norsk krigshistorie. Beltespennen er ikke herreløst gods, tilhører en annen og tilhører ikke den tiltalte. Derelinkvering av gods mente aktor krever en positiv oppsigelse gjennom et dispositivt utsagn.

Aktor fremla dommen i Narvik saken fra 1991 og mente den kunne rettlede dommeren i saken. Selv om «tapet for eier er lite» er det utøvd tyveri. Aktor mente at en passende straffeutmåling var en bot på kroner 10 000,- subsidiært 20 dager i fengsel. Aktor påstod ikke at den tiltalte skulle idømmes saksomkostninger.

Forsvarers sluttprosedyre

Den tiltaltes advokat mente at påtaleapparatet har vikarierende motiv ved å ilegge et forelegg for fjerningen av beltespennen. Man ønsker å signalisere at andre ikke bør forsyne seg av gjenstandene på vraket. Forsvarer mente at dommen i Narvik-saken var lite veiledende. Denne saken gjelder fjerning av en enkelt gjenstand som befant seg på bunnen. Den tiltalte la deretter ut bildet av beltespennen på et forum for vrakdykking i full åpenhet. Hadde det blitt en tiltale dersom det var blitt fjernet en løsrevet kabel fra vraket og ikke en gjenstand med potensiale for kulturhistorisk interesse?

Forsvarer mente at gjenstanden var besittelsesløst og kommet slik på avveie at eier ikke kan vite hvor den er. Forsvarer mente retten må avgjøre om beltespennen en del av Saga Shippings eierskap? Er det Riksantikvarens sitt syn som skal løfte dette til en straffesak? Forsvarer la ned påstand om full frifinnelse.

Mine kommentarer

For det første minner hele problemstillingen rundt fredningen av Blücher og denne tyverisaken om en snedig sirkelargumentasjon. På den ene side så har vi Riksantikvaren som henviser til straffesaken – som omfatter en enkelt gjenstand - når han nå mener at vraket bør gies vernestatus som kulturminne (og gravplass) for å unngå «plyndring». På den andre siden har vi aktor i straffesaken som henviser til Riksantikvarens fredningsprosess for å demonstrer hvor alvorlig det er å fjerne gjenstander fra vraket eller området rundt. Hva kom først? Høna eller egget?

Nå var dette som kjent en ren tyverisak, men det ble jo gjentatte forgreininer mot kulturminnekriminalitet og Riksantikvarens fredningsprosses i aktor sine utlegg. Fredningen burde ikke vært nevnt med et ord i retten siden tiltalen dreide seg utelukkende om tyveri fra Saga Shipping AS. Et selskap som ikke eier «stridsmidler» på noen av de tyske vrakene ifølge de fremlagte globalkontraktene. Dette var kanskje det mest interessante i hele saken at de «mytiske» kjøpskontraktene ble lagt frem samlet for første gang.

Absurditetene stod formelig i kø gjennom den tre timer lange rettsbehandlingen. Det hele toppet seg da Ammerud fra Saga Shipping AS vitnet om at han kjente til andre gjenstander som var fjernet fra Blücher og som er i privat eie, men at mengden gjenstander var så stor at han hadde sett imellom fingrene i saken siden gjenstandene nå ble vist frem i et privat museum i Stavern. En beltespenne blir derimot møtt med rettsapparatets fulle tyngde.

På et tidspunkt i forhandlingene fikk jeg følelsen av at retten ble forledet til å tro at denne beltespennen er den første gjenstanden som er blitt fjernet av privatpersoner fra vraket. Men denne urealistiske fremstillingen ble heldigvis korrigert av Ammeruds eget vitneutsagn. Samtidig jeg skeptisk til at to lekdommere skal kunne ha muligheten til å sette seg inn i sakens komplekse detaljer. Retten får en formidabel oppgave med å definere «stridsmidler» og eierskapet til dette etter mer enn 70 år på bunn. I tillegg til å avklare om man kan betrakte noe som besittelsesløst hittegods. I teorien er det antatt at en ting er besittelsesløs når eieren "ikke vet hvor han skal søke etter den". Vi får håpe at man ikke går seg fast i Riksantikvarens irrganger om kulturminner og seinere vernestatus.

For å gjøre forsvarerens ord til mine egne; dersom den tiltalte hadde fjernet en løsrevet kabelbit fra vraket hadde det da vært en sak for rettsapparatet?

Et av ankerne fra Blücher er plassert på Aker Brygge.